Kultur for ukultur?

Papiravisene betyr så mye mer enn bare stoffet i seg selv. Det er, som Forr etter min ringe oppfatning har helt rett i, et spørsmål om opplevelse. Det er for eksempel umulig å forestille seg at man skal sitte i solveggen, på toget, på flyet, på bussen eller for den saks skyld i sofaen om ettermiddagen uten papiravisen. Joda, det er selvsagt fullt mulig å bruke nettet også der, men det blir av åpenbare årsaker ikke det samme. Resonnementet forutsetter selvfølgelig at man i utgangspunktet leser aviser i noen form - det å kultivere leselyst er et helt annet, og minst like viktig, prosjekt.

Jeg tror problemet er knyttet til hvilket gir samfunnet er satt i. Den "langsomme" tiden er som kjent i ferd med å tape, og ett av utslagene er trangen til det umiddelbare. Kombinert med den elektroniske tilgangen (det er "alltid" en PC tilgjengelig i nærheten) er veien til det kjappe oppdateringsklikket kort.

Men kanskje er det i ferd med å skje en forskyvning? Kanskje er slett ikke det å holde, bla og lese på vei ut i det hele tatt? Er det muligens snakk om at ett medium er i ferd med å overta for et annet? Vi vet jo for eksempel at forbruket av lettbøker ("kioskromaner") bare øker. Kan det være et eksempel på at lesestunden, der avisen tidligere hadde hovedrollen, bare har funnet et annet uttrykk? Nettkulturen må vi nok leve med. At avisene selv har skyld i dreiningen vekk ffra papirutgaven er det vel heller ingen tvil om - iveren etter å RSS-feede og lyn-oppdatere nettnyhetene har vært stor. Dette bidrar også til å forankre det kjappe mediakonsumet hos leserne.

Selv håper jeg i hvert fall at jeg også i fremtiden skal få lov til å kjøpe avis (gjerne med magasininnstikk) på lørdagsmorgenen. Da må nok noen storaktører være med på kalaset, og ikke utelukkende tenke profittmaksimering ned til hvert øre. Det blir vel helst der slaget vil stå, selvsagt kombinert med at det føres en journalistikk man ikke behøver å skjemmes over.