Anmeldelse, "Den Indre Fiende"

Piratforlaget 2008
Originaltittel: Fienden inom oss


Jeg innrømmer det gjerne; jeg har hatt mye glede av Jan Guillous bøker. Fra Arns dramatiske kamper i det gamle Jerusalem til Hamiltons dundrende James Bond-action i vår egen tid. Nå er foreløpig siste skudd på Jan Guillous litterære stamme fortært. ”Den Indre Fiende” er en slags politisk thriller med dagsaktuell adresse til vestens gradvise overgang til terrorparanoiaen i kjølvannet av 11. september.

Handlingen er naturlig vis lagt til Sverige. Guillous prosjekt er å fortelle leseren hvor galt det kan gå når politi og rettsvesen lar seg rive med i en slags kollektiv psykose i jakten på nettopp (presumptive) terrorister. Det hele skildres i nokså kjent stil, der idiotene er kronidioter og de snille er mer eller mindre helgenerklært. Her finnes ikke en gang et minimum av karaktertroverdighet, det er sjablong på rødmende sjablong.

En massearrestasjon av ”svartskaller” (Guillous begrep) er starten på en heksejakt der mørkhudede fengsles og delvis tortureres uten lov og dom, fremdeles i Sverige altså, blant annet på bakgrunn av besittelse av kunstgjødsel (ammoniumnitrat, en bestanddel i ”amatørbomber”). Deretter er det opp til bokens snille hovedpersoner å nøste opp i denne urimeligheten, osv osv. Guillou gjør et interessant karaktergrep ved å re-introdusere Pierre Tanguy, som noen kanskje vil huske som Eriks drabant i internatskoledramaet ”Ondskapen”, fra en del år tilbake. Dette kunne vært originalt og morsomt, om det ikke var for at Guillou på død og liv måtte gjøre Pierre til en mann som har levd livet som hard, men rettferdig elitesoldat i Fremmedlegionen. Han er selvfølgelig full av maskuline arr på overkroppen og er i alle henseende ”hard as nails”. Ærlig talt, Guillou...

Videre er Pierre gift med Ewa, politikvinnen (som også er hard as nails men samtidig uhyre følsom og omtenksom mor og hustru etc), som i sin tur naturlig vis blir fortellingens heltinne, i det hun – beleilig nok! – blir tilbudt en lederstilling som setter henne i posisjon til å hjelpe de sakesløse og forfulgte terrormistenkte. Også innad i politiet er alle (utenom Ewa) komplette idioter, enkelte tangerer nærmest analfabetismen. Ekteparet Ewa og Pierres beste venn er ingen ringere enn hotshot-radiojournalisten (!) Erik Ponti, Jan Guillous dårlig maskerte alter ego (alter Eko, kanskje, med referanse til Pontis arbeidsplass, ”Dagens Eko”?). Den noe perifere karakteren Anna Holt har også fått være med, nok et alter ego, denne gang Guillous nære venn og forfatterkollega på Piratforlaget, Anne Holt. Det forblir derimot ganske uavklart hva hun egentlig gjør i handlingen.
Dette trekløveret er det da som, væpnet med sin rettskaffenhet og sin usedvanlige snartenkthet, legger ut på en vendetta mot et justissystem som er i ferd med å råtne på ideologisk og humanetisk rot.

Det hele serveres på en overdådig seng av nesten panegyrisk dyrking av hovedpersonene. Alle er ekstremt suksessrike, alle har dyre, vakre hjem og hushjelp, de har selvfølgelig kjellere fulle av uhyre eksklusiv vin, alle lager gourmetmat i Michelin-klassen (de sjonglerer gjerne med maten mens de lirer av seg dypsindige betraktninger), og alle ligger selvfølgelig flerfoldige kilometer foran resten av samfunnet i både refleksjonsevne, kunnskap og handlekraft. At Guillou bruker engelske termer er ikke noe nytt. I denne boken får vi det, men også en del fransk. Det faller for eksempel karakterene helt naturlig å omtale Ewa som lieutenant colonel, osv.

Intrigemessig er det selvfølgelig ingen dårlig bok. Det er først og fremst tradisjonell kioskromanspenning fra en forutsigbar Guillou. Den største utfordringen er å manøvrere gjennom alle hindrene av håpløst søtladen og pinlig overeksponering av de kunstige hovedkarakterene. Det lar seg gjøre, men ikke uten at det går på bekostning av det som kunne vært mye mer troverdig, og dermed bidratt til en mye bedre bok.

Konklusjon: Platt, men helt grei påskespenning.