fredag 24. april 2009

En nødvendig statsdannelse

EU har kommet for å bli, og før eller siden vil det være en struktur vi ikke KAN stå utenfor. Det eneste vi har oppnådd med alenegangen så langt er å fraskrive oss muligheten til å være med på å forme et Europa vi er en uløselig del av.

Å jobbe for et EU-medlemsskap rammer muligens marginale grupper, som vil kunne komme til å gi fra seg en del nasjonale særstøtteordninger, men det betyr også å ta del i et felles prosjekt som er til beste både for kontinentet og enkeltnasjonene.

Norge må inn i EU, nå.

tirsdag 21. april 2009

Også i Norge

Det er misvisende å bare fokusere på waterboarding. Selv om det selvsagt er en grusom metode, brukes også "hvit" tortur som søvnberøvelse, destabiliserende lys (spesielt ubehagelig og sterkt lys som står på døgnet rundt), isolasjon i celler som er visuelt monotone og skaper vertigo / angst, høy musikk og kulde. Angstpsykoser er vanlig, og det er paradoksalt nok i slike tilstander at den mistenkte "tilstår" for å unnslippe situasjonen.

Det er lett å forstå at man ønsker å bruke alle midler dersom man virkelig mener at en fange sitter inne med opplysninger om anslag som kan skade eller drepe mange mennesker. Spørsmålet er bare om man vil bli husket som den som faktisk gjorde det, og dermed erklærte fallitt som menneske. Man kan nemlig ikke BÅDE si at man er en sivilisert nasjon og SAMTIDIG bruke samme metoder som de man hevder å skulle bekjempe. Dessuten må man erkjenne at de fleste som utsettes for tortur rent faktisk viser seg å være uskyldige.

Når det gjelder monotoni / isolasjonstortur bruker forøvrig det norske rettsvesen nøyaktig samme metoder - på sivile varetektsfanger, der en meget høy prosentandel er uskyldige.
Fra 1996 til 2001 døde 37 mennesker innelåst på norske glattceller, de fleste på grunn av mangel på legetilsyn. Det er fire mennesker årlig, og tallet har steget noe. Fremdeles er ingen rutiner endret.


Norsk glattcelle



torsdag 16. april 2009

Blåmandag?

Får vi JSF til antydet (lav) pris, og maskinen forøvrig gjør den jobben den skal gjøre ut fra realistiske og velfunderte trusselanalyser, er selvsagt ingenting bedre enn det.

Men: Vi vet samtidig at USA har lang tradisjon for å selge skinnet før bjørnen er skutt, og like lang tradisjon for å igangsette store prosjekter som i ettertid viser seg å bli mangelfulle, alt for dyre eller begge deler. Dette skyldes (sier amerikanerne selv) at det i amerikansk forsvars / våpenindustri er ekstremt tunge private kommersielle hensyn. Dermed vil det f eks ikke være tilstrekkelig at forsvarsdept.et (USA) sier at "sånn skal det bli, og sånn gjør vi det".

Jeg slutter meg også til kritikerne som påpeker at USA primært utvikler våpensystemer som forlengelse av sin egen utenrikspolitikk. Det vil si at vi f eks med JSF blir del av et amerikanskkontrollert operativt system. Dette er det så langt ingen parter som benekter.

Videre skulle jeg nok også ønske at vi kunne brukt denne anledningen til å vise mer merkantil solidaritet med våre nærmeste nordiske brødre, i stedet for å sende årtusenets investering over dammen og i praksis i lomma på private aksjonærer. Kanskje særlig i lys av at spesialistmiljøene sier at Gripen ville svart helt tilfredsstillende til våre behov. Dette har faktisk blant annet vært en beslutning som har plassert oss enda lenger ute på sidelinjen i forhold til både Europa og Norden - og jeg tror ikke Norge vinner på det i lengden.

Da gjenstår det jo bare å se om de optimistiske prognosene om lav pris slår til - gjør de ikke det, er ikke de gjenstående argumentene for JSF akkurat lammende gode.

Camp Hashish

Det er en uhyre alvorlig falitterklæring når justis- og immigrasjonsmyndighetene går offentlig ut og sier at det ikke finnes noen sanksjonsmuligheter overfor kriminelle som simpelt hen nekter å oppgi identitet og opprinnelse. Det er, som artikkelen også sier, å gi en blankofullmakt; du kan i utgangspunktet gjøre hva du vil, uten reelle konsekvenser.

Jeg har alltid betraktet meg selv som humanist, men nå mener jeg det er på høy tid at samfunnet setter hardt mot hardt; humanisme er nemlig også å ta trusler mot majoriteten av befolkningen på alvor! La meg derfor lansere følgende idé:

Opprett en soningsanstalt med en hurtigvirkende domstol. Samle opp alt rasket og få på plass en særbestemmelse som åpner for at pushere uten avklart identitet kan fengsles i opptil fire uker, under forhold som er innenfor loven, men ille nok til at det gjøres skikkelig utrivelig. Her kan vi lett sjele til de middelalderske glattcellene, som justismyndighetene ellers ikke nøler med å bruke.
Jeg tipper at de fleste raskt vil få tunga på gli etter et par uker, og dermed burde problemet være løst. Husk dessuten på at de som nekter å oppgi riktig identitet gjør det nettopp fordi de vet at de ikke kommer fra land som kvalifiserer til asyl!

Dette handler igjen om politisk vilje og guts. Desssverre er det sånn at så lenge vi drasser på en rødgrønn regjering, drasser vi også på en primitiv motvilje mot å ta tak i nettopp de utfordringene som er viktige for befolkningen.

onsdag 15. april 2009

Flerkulturen er mislykket

Det er selvfølgelig ikke så enkelt som at muslimske innslag i det norske samfunn på noen måte truer "norsk kultur" (hva nå det måtte være). Det er vel heller ikke det som sies.

Det Steinar Lem har helt rett i, er at en religion som islam er radikal i forhold til det vi er vant til å identifisere oss med. Islam er (slik den kommer til uttrykk) både konflikt- og æresorientert, kvinnedevaluerende og destruktivt paternalistisk. I tillegg er det selvsagt en ekstremt religiøs religion, for å bruke et noe klossete uttrykk, der Allah må hevnes med fiendens blod selv der det handler om en karikaturtegning, og et skjevt ord kan utløse en blodfeide. Dette kommer vi ikke utenom, og det er også nettopp disse særtrekkene som er konfliktskapende i møtet med vår egen kultur (og ja, vår kulturberettigelse eksisterer, selv om også den er i endring).

Så kommer det vi ofte tolker som muslimske "uttrykk", altså forvirrede, farlige og kriminelle elementer med opprinnelse i muslimske land. Dette bidrar også til å forsterke inntrykket av islam som en sterkt uønsket middelalderreligion. At folks skepsis ikke er tatt ut av løse luften har man blant annet eksempler på i denne saken.

I dette lyset blir det derfor både søkt og sukret når Dagbladet (i just cause, selvfølgelig) velger å intervjue barn om hvor norske / muslimske de er. Det er viktig å vise diversiteten i disse spørsmålene, men i dette tilfellet er det en ren avsporing - som så ofte før. Det handler nemlig ikke om at man ønsker å "ramme" deler av befolkningen, eller mistenke dem for "revolusjonære planer". Det handler om at to diametralt motsatte kulturuttrykk fører til konflikt. Det er snakk om at en politisk intensjon (det flerkulturelle "toleransesamfunnet") sender regningen for sine ambisjoner til de som må forholde seg til hverdagskonsekvensene (befolkningen).

Jeg tror - dessverre - Lem har rett i sine betraktninger, og de fortjener åpen debatt basert på realiteter om hvordan ting ER, ikke visjoner om hvordan ting BURDE være.

mandag 13. april 2009

Mørkemenn i bakgrunnen?

Selv synes jeg, i egenskap av heterofilt menneske, at all homofobi er latterlig, middelaldersk og til dels også farlig. Bare så det ikke skal herske noen tvil om hvor jeg står i så måte.

Jeg mener likevel denne saken er prinsipielt interessant (og her forutsetter jeg at Amazon har gjort et bevisst grep - at dette skal være en "feil" er for søkt til å kunne tas alvorlig):
Det handler nemlig om at Amazon er et privat foretagende, som faktisk har rett til selv å bestemme hva som skal selges og markedsføres. Kan vi leve med det? Svaret vil være ja for noen, nei for andre. Det dreier seg nemlig også om hvor linjen går mellom en markedsaktør som er så stor at den oppleves som en allmen eiendom, og en som ikke er så stor - og at det rent teknisk faktisk ikke er noen forskjell på hvilke forpliktelser de har overfor markedet.

Dersom det nå viser seg at Amazon bevisst har fjernet "homselitteratur" er det også et spørsmål om hvorfor; hvilke krefter står bak en slik beslutning? Det er nemlig ikke snakk om et enkelt tastetrykk fra en vilkårlig mellomleder. Dette må dreie seg om en "executive decision", og da er det all grunn til å stille spørsmål ved hva slags beveggrunner ledelsen har, og hvilke livssynsprinsipper de bruker som kompass. Aner vi slagskyggen av kristenfundamentalistiske krefter, av samme type som vi har sett i mange andre styrerom?

søndag 12. april 2009

Tyvenes marked

Det er ingen grunn til å være overrasket over ekspertenes konklusjoner så langt. Røkke har nemlig bare gjort jobben sin som forretningsmann. At han i dette tilfellet har sett sitt snitt til å berike seg direkte på fellesskapets midler får stå som prøve på hans generelle etiske nivå.

Den som derimot ikke har gjort jobben sin, er staten. En regjering som gir bort nesten fem milliarder felleskroner (dine og mine) til en forretningsmann med frynsete rykte, uten en gang å ivareta et minimum av due dilligence eller sikkerhet for investeringen, burde umiddelbart avsettes og stilles til ansvar. Både kollektivt og individuelt.
Nå lider begge parter av post-coital depresjon, og som menigmann er det umulig å føle noen sympati.

At staten kommer til å tape den formaljuridiske kampen, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om. Regningen får vi over skatte- og avgiftsseddelen.

Det er i sannhet tyvenes marked, med idiotene som førstefiolinister.



lørdag 11. april 2009

Det handler åpenbart om afrikanere

Er det nå kommet dithen at vi har lov til å påpeke at personer av afrikansk opprinnelse er sterkt overrepresentert i kriminalstatistikken, med vekt på vold og narkotika? Eller skal vi fremdeles ha munnkurv i forhold til dette ganske åpenbare faktum? Og hvem er ansvarlig for utviklingen? Er det så stor inkompetanse hos justis- og immigrasjonsmyndighetene at det faktisk utgjør en reell trussel mot borgernes sikkerhet? Norge står på randen av borgervern og selvtekt, og det bør noen snart ta på alvor.

Dette er blant annet et resultat av en justispolitikk som primært er drevet av karrieretenking, sekundært av opinionspolstring og tertiært av hensynet til borgerne.

Kultur for ukultur?

Papiravisene betyr så mye mer enn bare stoffet i seg selv. Det er, som Forr etter min ringe oppfatning har helt rett i, et spørsmål om opplevelse. Det er for eksempel umulig å forestille seg at man skal sitte i solveggen, på toget, på flyet, på bussen eller for den saks skyld i sofaen om ettermiddagen uten papiravisen. Joda, det er selvsagt fullt mulig å bruke nettet også der, men det blir av åpenbare årsaker ikke det samme. Resonnementet forutsetter selvfølgelig at man i utgangspunktet leser aviser i noen form - det å kultivere leselyst er et helt annet, og minst like viktig, prosjekt.

Jeg tror problemet er knyttet til hvilket gir samfunnet er satt i. Den "langsomme" tiden er som kjent i ferd med å tape, og ett av utslagene er trangen til det umiddelbare. Kombinert med den elektroniske tilgangen (det er "alltid" en PC tilgjengelig i nærheten) er veien til det kjappe oppdateringsklikket kort.

Men kanskje er det i ferd med å skje en forskyvning? Kanskje er slett ikke det å holde, bla og lese på vei ut i det hele tatt? Er det muligens snakk om at ett medium er i ferd med å overta for et annet? Vi vet jo for eksempel at forbruket av lettbøker ("kioskromaner") bare øker. Kan det være et eksempel på at lesestunden, der avisen tidligere hadde hovedrollen, bare har funnet et annet uttrykk? Nettkulturen må vi nok leve med. At avisene selv har skyld i dreiningen vekk ffra papirutgaven er det vel heller ingen tvil om - iveren etter å RSS-feede og lyn-oppdatere nettnyhetene har vært stor. Dette bidrar også til å forankre det kjappe mediakonsumet hos leserne.

Selv håper jeg i hvert fall at jeg også i fremtiden skal få lov til å kjøpe avis (gjerne med magasininnstikk) på lørdagsmorgenen. Da må nok noen storaktører være med på kalaset, og ikke utelukkende tenke profittmaksimering ned til hvert øre. Det blir vel helst der slaget vil stå, selvsagt kombinert med at det føres en journalistikk man ikke behøver å skjemmes over.

fredag 10. april 2009

Anmeldelse, "Den Indre Fiende"

Piratforlaget 2008
Originaltittel: Fienden inom oss


Jeg innrømmer det gjerne; jeg har hatt mye glede av Jan Guillous bøker. Fra Arns dramatiske kamper i det gamle Jerusalem til Hamiltons dundrende James Bond-action i vår egen tid. Nå er foreløpig siste skudd på Jan Guillous litterære stamme fortært. ”Den Indre Fiende” er en slags politisk thriller med dagsaktuell adresse til vestens gradvise overgang til terrorparanoiaen i kjølvannet av 11. september.

Handlingen er naturlig vis lagt til Sverige. Guillous prosjekt er å fortelle leseren hvor galt det kan gå når politi og rettsvesen lar seg rive med i en slags kollektiv psykose i jakten på nettopp (presumptive) terrorister. Det hele skildres i nokså kjent stil, der idiotene er kronidioter og de snille er mer eller mindre helgenerklært. Her finnes ikke en gang et minimum av karaktertroverdighet, det er sjablong på rødmende sjablong.

En massearrestasjon av ”svartskaller” (Guillous begrep) er starten på en heksejakt der mørkhudede fengsles og delvis tortureres uten lov og dom, fremdeles i Sverige altså, blant annet på bakgrunn av besittelse av kunstgjødsel (ammoniumnitrat, en bestanddel i ”amatørbomber”). Deretter er det opp til bokens snille hovedpersoner å nøste opp i denne urimeligheten, osv osv. Guillou gjør et interessant karaktergrep ved å re-introdusere Pierre Tanguy, som noen kanskje vil huske som Eriks drabant i internatskoledramaet ”Ondskapen”, fra en del år tilbake. Dette kunne vært originalt og morsomt, om det ikke var for at Guillou på død og liv måtte gjøre Pierre til en mann som har levd livet som hard, men rettferdig elitesoldat i Fremmedlegionen. Han er selvfølgelig full av maskuline arr på overkroppen og er i alle henseende ”hard as nails”. Ærlig talt, Guillou...

Videre er Pierre gift med Ewa, politikvinnen (som også er hard as nails men samtidig uhyre følsom og omtenksom mor og hustru etc), som i sin tur naturlig vis blir fortellingens heltinne, i det hun – beleilig nok! – blir tilbudt en lederstilling som setter henne i posisjon til å hjelpe de sakesløse og forfulgte terrormistenkte. Også innad i politiet er alle (utenom Ewa) komplette idioter, enkelte tangerer nærmest analfabetismen. Ekteparet Ewa og Pierres beste venn er ingen ringere enn hotshot-radiojournalisten (!) Erik Ponti, Jan Guillous dårlig maskerte alter ego (alter Eko, kanskje, med referanse til Pontis arbeidsplass, ”Dagens Eko”?). Den noe perifere karakteren Anna Holt har også fått være med, nok et alter ego, denne gang Guillous nære venn og forfatterkollega på Piratforlaget, Anne Holt. Det forblir derimot ganske uavklart hva hun egentlig gjør i handlingen.
Dette trekløveret er det da som, væpnet med sin rettskaffenhet og sin usedvanlige snartenkthet, legger ut på en vendetta mot et justissystem som er i ferd med å råtne på ideologisk og humanetisk rot.

Det hele serveres på en overdådig seng av nesten panegyrisk dyrking av hovedpersonene. Alle er ekstremt suksessrike, alle har dyre, vakre hjem og hushjelp, de har selvfølgelig kjellere fulle av uhyre eksklusiv vin, alle lager gourmetmat i Michelin-klassen (de sjonglerer gjerne med maten mens de lirer av seg dypsindige betraktninger), og alle ligger selvfølgelig flerfoldige kilometer foran resten av samfunnet i både refleksjonsevne, kunnskap og handlekraft. At Guillou bruker engelske termer er ikke noe nytt. I denne boken får vi det, men også en del fransk. Det faller for eksempel karakterene helt naturlig å omtale Ewa som lieutenant colonel, osv.

Intrigemessig er det selvfølgelig ingen dårlig bok. Det er først og fremst tradisjonell kioskromanspenning fra en forutsigbar Guillou. Den største utfordringen er å manøvrere gjennom alle hindrene av håpløst søtladen og pinlig overeksponering av de kunstige hovedkarakterene. Det lar seg gjøre, men ikke uten at det går på bekostning av det som kunne vært mye mer troverdig, og dermed bidratt til en mye bedre bok.

Konklusjon: Platt, men helt grei påskespenning.

torsdag 9. april 2009

Unnskyld, frue, har de en krone å avse?

Det må være lov å spørre seg; er vi i ferd med å miste sakens kjerne av syne? Mediasnøballen ruller, men hvilken stein er i kjernen av snøballen, og hva er den egentlig laget av?

Rent konkret kan saken oppsummeres på denne måten
:
1: Kjell Inge Røkke er først og fremst forretningsmann. Han så en mulighet til å få staten til å gå inn med et milliardbeløp (riktignok deltok også Wallenberg-imperiet), rett og slett ved å la det skinne gjennom at kremt kremt, dere vil vel ikke at jeg heller selger til utlendinger? Det ville man selvsagt ikke.
2: Staten gikk på limpinnen. Pinnen var i dette tilfellet paradigmet om "på nasjonale hender", limet var KIRs partikort og vidtrekkende kontaktnett forøvrig. Resultatet er, uansett, at man nå står i en situasjon der samfunnets penger (dine og mine) er gitt bort, og de har blitt brukt av Aker Solutions til å kjøpe svake datterselskaper, som dermed brått har verdi. Røkke skummer igjen fløten.

Konklusjon: KIR har gjort nok et kupp, staten har begått nok en blunder, og i morgen kommer regningen. Antagelig vis i form av nye skatte- og avgiftregimer, pålagt borgerne. Hull skal tettes etter at udugelige politikere har vendt steiner de skulle latt ligge. Nå gjenstår det bare å se om hoder vil rulle, skjønt det vil naturlig vis bare være for rullingens skyld. Etterpå kan vi synke inn i en kollektiv komatøs mistilfredshet igjen, slik vi alltid har gjort.

At det er like vanskelig for Kjøll som det er for staten å medgi at man har blitt brukt som nyttig idiot, er helt forståelig. Men jeg vil helst slippe å betale for det.

onsdag 8. april 2009

Med ryggen mot veggen

Sorry, Sylvia. Vi så deg nok, selv bak pressekonferansemasken, om vi kan kalle det det.
Vi hørte deg også.
På direkte spørsmål om hvorfor det plutselig ble brennhett å avklare hvorvidt ting hadde gått riktig for seg da Røkke 1: Fikk staten til å investere skattebetalermilliarder i Aker Solutions, og 2: Røkke deretter brukte disse pengene til å kjøpe sine egne, pill råtne småselskaper og dermed høste personlig økonomisk gevinst av de samme selskapene, altså våre fellesmidler etter en slags hvitvaskingsoperasjon, var svaret enkelt: Staten visste ikke at det var sånn det forholdt seg. Ikke før et par journalister begynte å stille spørsmål. Da kunne ikke staten ikke vite lenger. Da måtte man si noe. For eksempel at "jeg forventer at det røddes opp". Det sa Brustad ikke mindre enn 11 ganger i løpet av pressekonferansen (Ø´en til Brustad må vi anta er en slags jording, kanskje føler hun seg nærmere heimstavnen Elverum når hun bruker Ø´en? Eller kanskje vil hun at vi skal assosiere til ei real gardskjerring som ikke er redd for å ta i et tak på fellesskapets vegne?)
Ja, vi får håpe at det røddes opp, Brustad. Det er nemlig med en slags følelse av å ha sendt et evneveikt barn med drøyt magemål til konditoriet - med alt for mange penger i lomma - at vi betaler våre skatter og avgifter her til lands.