En villet konflikt

Problemet i midtøsten er mangedelt. Israel har (etter min mening) rett til å forsvare seg som nasjon. Det må være hevet over tvil. Det er ingen lett jobb når man er omringet av arabiske stater. På den annen side kaster Israel selv jevnlig bensin på bålet ved å behandle den palestinske befolkningen verre enn dyr. Det foregår systematiske overgrep, systematisk samfunnssabotasje og systematiske angrep på en tilnærmet forsvarsløs folkegruppe. Det er her det slutter å handle om selvforsvar, og det er her Israel gjør seg selv til fiende av araberstatene. Dette er Israels egne valg. Israel er en nasjon som vet at den eksisterer i en hårfint balansert virkelighet. Høyrekreftene i Israel setter sin lit til at den jødiske lobbyen i USA besørger våpen og politisk makt. Dermed våger de å leve ut en holdning til sine naboer som ofte er sterkt rasistisk og konfliktdyrkende.
Hadde Israels grunnholdning vært å søke smarte diplomatiske løsninger i utgangspunktet, og akseptere at man må gi noe for å få noe, ville situasjonen vært en helt annen. Å tillate nybyggere å kaste avføring over gjerdene til palestinske flyktningeleire, for deretter å la hæren skyte med skarpt på demonstrantene, er den sikreste vei til fortsatt krig. Det er et grovt svik både mot den palestinske siden, men også mot den israelske befolkningen. Det er enkelt å ville konflikt, men vanskelig å ville fred.
Hvis man ønsker å fremstå som "midtøstens eneste demokrati" er det ikke nok med ord, man må også lede gjennom demokratisk handling - og det handler om mye mer enn å avholde frie valg. Dessuten har det lite troverdighet å gråte over at ens naboer påkaller Allah, når en selv mener seg spesielt utvalgt av gud.

En nødvendig statsdannelse

EU har kommet for å bli, og før eller siden vil det være en struktur vi ikke KAN stå utenfor. Det eneste vi har oppnådd med alenegangen så langt er å fraskrive oss muligheten til å være med på å forme et Europa vi er en uløselig del av.

Å jobbe for et EU-medlemsskap rammer muligens marginale grupper, som vil kunne komme til å gi fra seg en del nasjonale særstøtteordninger, men det betyr også å ta del i et felles prosjekt som er til beste både for kontinentet og enkeltnasjonene.

Norge må inn i EU, nå.

Også i Norge

Det er misvisende å bare fokusere på waterboarding. Selv om det selvsagt er en grusom metode, brukes også "hvit" tortur som søvnberøvelse, destabiliserende lys (spesielt ubehagelig og sterkt lys som står på døgnet rundt), isolasjon i celler som er visuelt monotone og skaper vertigo / angst, høy musikk og kulde. Angstpsykoser er vanlig, og det er paradoksalt nok i slike tilstander at den mistenkte "tilstår" for å unnslippe situasjonen.

Det er lett å forstå at man ønsker å bruke alle midler dersom man virkelig mener at en fange sitter inne med opplysninger om anslag som kan skade eller drepe mange mennesker. Spørsmålet er bare om man vil bli husket som den som faktisk gjorde det, og dermed erklærte fallitt som menneske. Man kan nemlig ikke BÅDE si at man er en sivilisert nasjon og SAMTIDIG bruke samme metoder som de man hevder å skulle bekjempe. Dessuten må man erkjenne at de fleste som utsettes for tortur rent faktisk viser seg å være uskyldige.

Når det gjelder monotoni / isolasjonstortur bruker forøvrig det norske rettsvesen nøyaktig samme metoder - på sivile varetektsfanger, der en meget høy prosentandel er uskyldige.
Fra 1996 til 2001 døde 37 mennesker innelåst på norske glattceller, de fleste på grunn av mangel på legetilsyn. Det er fire mennesker årlig, og tallet har steget noe. Fremdeles er ingen rutiner endret.


Norsk glattcelle

Blåmandag?

Får vi JSF til antydet (lav) pris, og maskinen forøvrig gjør den jobben den skal gjøre ut fra realistiske og velfunderte trusselanalyser, er selvsagt ingenting bedre enn det.

Men: Vi vet samtidig at USA har lang tradisjon for å selge skinnet før bjørnen er skutt, og like lang tradisjon for å igangsette store prosjekter som i ettertid viser seg å bli mangelfulle, alt for dyre eller begge deler. Dette skyldes (sier amerikanerne selv) at det i amerikansk forsvars / våpenindustri er ekstremt tunge private kommersielle hensyn. Dermed vil det f eks ikke være tilstrekkelig at forsvarsdept.et (USA) sier at "sånn skal det bli, og sånn gjør vi det".

Jeg slutter meg også til kritikerne som påpeker at USA primært utvikler våpensystemer som forlengelse av sin egen utenrikspolitikk. Det vil si at vi f eks med JSF blir del av et amerikanskkontrollert operativt system. Dette er det så langt ingen parter som benekter.

Videre skulle jeg nok også ønske at vi kunne brukt denne anledningen til å vise mer merkantil solidaritet med våre nærmeste nordiske brødre, i stedet for å sende årtusenets investering over dammen og i praksis i lomma på private aksjonærer. Kanskje særlig i lys av at spesialistmiljøene sier at Gripen ville svart helt tilfredsstillende til våre behov. Dette har faktisk blant annet vært en beslutning som har plassert oss enda lenger ute på sidelinjen i forhold til både Europa og Norden - og jeg tror ikke Norge vinner på det i lengden.

Da gjenstår det jo bare å se om de optimistiske prognosene om lav pris slår til - gjør de ikke det, er ikke de gjenstående argumentene for JSF akkurat lammende gode.

Camp Hashish

Det er en uhyre alvorlig falitterklæring når justis- og immigrasjonsmyndighetene går offentlig ut og sier at det ikke finnes noen sanksjonsmuligheter overfor kriminelle som simpelt hen nekter å oppgi identitet og opprinnelse. Det er, som artikkelen også sier, å gi en blankofullmakt; du kan i utgangspunktet gjøre hva du vil, uten reelle konsekvenser.

Jeg har alltid betraktet meg selv som humanist, men nå mener jeg det er på høy tid at samfunnet setter hardt mot hardt; humanisme er nemlig også å ta trusler mot majoriteten av befolkningen på alvor! La meg derfor lansere følgende idé:

Opprett en soningsanstalt med en hurtigvirkende domstol. Samle opp alt rasket og få på plass en særbestemmelse som åpner for at pushere uten avklart identitet kan fengsles i opptil fire uker, under forhold som er innenfor loven, men ille nok til at det gjøres skikkelig utrivelig. Her kan vi lett sjele til de middelalderske glattcellene, som justismyndighetene ellers ikke nøler med å bruke.
Jeg tipper at de fleste raskt vil få tunga på gli etter et par uker, og dermed burde problemet være løst. Husk dessuten på at de som nekter å oppgi riktig identitet gjør det nettopp fordi de vet at de ikke kommer fra land som kvalifiserer til asyl!

Dette handler igjen om politisk vilje og guts. Desssverre er det sånn at så lenge vi drasser på en rødgrønn regjering, drasser vi også på en primitiv motvilje mot å ta tak i nettopp de utfordringene som er viktige for befolkningen.

Flerkulturen er mislykket

Det er selvfølgelig ikke så enkelt som at muslimske innslag i det norske samfunn på noen måte truer "norsk kultur" (hva nå det måtte være). Det er vel heller ikke det som sies.

Det Steinar Lem har helt rett i, er at en religion som islam er radikal i forhold til det vi er vant til å identifisere oss med. Islam er (slik den kommer til uttrykk) både konflikt- og æresorientert, kvinnedevaluerende og destruktivt paternalistisk. I tillegg er det selvsagt en ekstremt religiøs religion, for å bruke et noe klossete uttrykk, der Allah må hevnes med fiendens blod selv der det handler om en karikaturtegning, og et skjevt ord kan utløse en blodfeide. Dette kommer vi ikke utenom, og det er også nettopp disse særtrekkene som er konfliktskapende i møtet med vår egen kultur (og ja, vår kulturberettigelse eksisterer, selv om også den er i endring).

Så kommer det vi ofte tolker som muslimske "uttrykk", altså forvirrede, farlige og kriminelle elementer med opprinnelse i muslimske land. Dette bidrar også til å forsterke inntrykket av islam som en sterkt uønsket middelalderreligion. At folks skepsis ikke er tatt ut av løse luften har man blant annet eksempler på i denne saken.

I dette lyset blir det derfor både søkt og sukret når Dagbladet (i just cause, selvfølgelig) velger å intervjue barn om hvor norske / muslimske de er. Det er viktig å vise diversiteten i disse spørsmålene, men i dette tilfellet er det en ren avsporing - som så ofte før. Det handler nemlig ikke om at man ønsker å "ramme" deler av befolkningen, eller mistenke dem for "revolusjonære planer". Det handler om at to diametralt motsatte kulturuttrykk fører til konflikt. Det er snakk om at en politisk intensjon (det flerkulturelle "toleransesamfunnet") sender regningen for sine ambisjoner til de som må forholde seg til hverdagskonsekvensene (befolkningen).

Jeg tror - dessverre - Lem har rett i sine betraktninger, og de fortjener åpen debatt basert på realiteter om hvordan ting ER, ikke visjoner om hvordan ting BURDE være.

Mørkemenn i bakgrunnen?

Selv synes jeg, i egenskap av heterofilt menneske, at all homofobi er latterlig, middelaldersk og til dels også farlig. Bare så det ikke skal herske noen tvil om hvor jeg står i så måte.

Jeg mener likevel denne saken er prinsipielt interessant (og her forutsetter jeg at Amazon har gjort et bevisst grep - at dette skal være en "feil" er for søkt til å kunne tas alvorlig):
Det handler nemlig om at Amazon er et privat foretagende, som faktisk har rett til selv å bestemme hva som skal selges og markedsføres. Kan vi leve med det? Svaret vil være ja for noen, nei for andre. Det dreier seg nemlig også om hvor linjen går mellom en markedsaktør som er så stor at den oppleves som en allmen eiendom, og en som ikke er så stor - og at det rent teknisk faktisk ikke er noen forskjell på hvilke forpliktelser de har overfor markedet.

Dersom det nå viser seg at Amazon bevisst har fjernet "homselitteratur" er det også et spørsmål om hvorfor; hvilke krefter står bak en slik beslutning? Det er nemlig ikke snakk om et enkelt tastetrykk fra en vilkårlig mellomleder. Dette må dreie seg om en "executive decision", og da er det all grunn til å stille spørsmål ved hva slags beveggrunner ledelsen har, og hvilke livssynsprinsipper de bruker som kompass. Aner vi slagskyggen av kristenfundamentalistiske krefter, av samme type som vi har sett i mange andre styrerom?